TIDENES KRIBLING I MAGEN. Å fullføre eit svangerskap (ja, 9 mnd.) med skriving kan samanlignast med å køyre Thundercoaster (i regn) og kjensla av å ete ein perfekt Mc Flurry med daim. Eg vil berre hoppe opp og ned! Heile tida. Høyre på Dynamite, og synge og rope "Hipp, hipp, HURRA!". Enda er ikkje oppgåva levert, men eg begynner å bli meir og meir tilfreds med den Det er framleis mykje eg kan skrive, til meir eg les om stoffet, til meir vil eg ta med. Ein gong må det derimot stoppe. Eg trur eg er der no. Det er i ferd med å stoppe.
I kveld starta vi på Pirates of the Caribbean-maraton. Men ikkje søren om vi orkar å sjå alt på 1-2-3, so vi fordeler det på tre dagar. So maraton og maraton, fru Blom. Uansett, når eg vert stor vil eg jobbe på eit sjørøvarskip, reise frå land til land, plyndre og slost, og vere sjukepleiar for piratane mine. Inntil vidare skal eg jobbe som vanleg sjukepleiar. Vi tek alt på sikt.
SO fornøgde (arkivfoto)
God natt! :-)
Kjekt!! <3
SvarSlett